Jeg Faller
Høyt deroppe står jeg i tiden;i den grønne, vakre og varme,sterke trekronen, i hvite skyer,omgitt av de vakre og vennlige få.
Jeg faller.Helt ned.
Høyt deroppe står jeg i tiden;i toppen av verdenstreets krone.
Fra høyt deroppe faller jeg fra tiden;ned i det bunnløse, tomme og tidløse.
I fallet endrer treets bark form.Grener og kvister, løv og nøtter,farrer forbi meg i voldsom fart.Røttene og marken nærmer seg.
Tiden min renner bort og ned til et annet sted.
Inn i døden, ut fra døden.Inn i livet, ut fra livet.Nedover og over elvensom ingen kilde har.Inn i mørket, ut fra mørket;inn i kulden, ut fra kulden.Gjennom tiden, ut fra tiden;derinne hvor guddommene smiler.
Jeg drikker fra glemselens elv,ror tørrskodd over hatets hav;seiler med vinden i ryggen,til maktenes ende, begynnelse og mening.